Slutten på "Nærmere høst" (Spoiler alert!)

Vel, det var slutten på enda en god bok. Jeg tenkte jeg skulle fortelle dere om hvordan den ender. Dere som leser dette og ikke vil vite slutten må bare slutte å lese med en gang. Uansett...Det siste jeg skrev var at faren var blitt arrestert av to politimenn, og jentene var blitt latt til seg selv. Etter det skulle vi tro ting skulle gå bedre. Ilse kommer i kontakt med Hermann igjen. Det er da én bra ting. En kveld tar han henne med på skitur i skogen. De går seg bort og finner en hytte de kan overnatte i. Men i mellomtiden hjemme ho Ilse, går det ikke så bra. Sonja, storesøsteren, ligger våken i senga og bekymrer seg for Ilse som enda ikke er kommet hjem. Så banker det på døra. Flere politimenn. De forteller dem at de skal pakke ned det aller mest nødvendige og mat for fire dager. Moren klarer ikke gjøre stort, så Sonja må ta ansvar. Hun finner noe å pakke i, samtidig som hundre spørsmål dukker opp i hodet hennes. Hvor skal vi? Kommer vi tilbake? Hvor er Ilse? Må vi virkelig forlate henne? Politimennene ber dem om å skynde seg. Så er de klare og blir dratt med i en drosje. Uten Ilse.

De blir satt av i havna, hvor et stort skip er lagt til. Det er mange flere folk der. Mødre og barn. Alle jøder. Etter en stund kommer også flere menn. Blant dem er også faren deres, Isak. De får bare noen få minutter med ham før de blir kommandert ombord på båten. Kvinner og barn separert fra menn. Reisen varer i fire dager. 

Ilse og Hermann finner veien tilbake neste morgen og drar hjem igjen. Ilse forbereder seg på mye kjeft fra moren, etter at hun dro etter en krangel og ikke kom hjem igjen. Men hun kommer hjem til en tom og låst leilighet. De skjønne ingenting. Moren til Hermann advarer dem og gjemmer dem i leiligheten. Hun forteller dem om hvordan politiet hadde tatt resten av familien Stern og nå var på leting etter henne også. Hermann vet hva han må gjøre. Hans såkalte "kunstlærer" som hjalp jøder som Ilse å komme seg unna, han hadde sikkert et rom ledig for henne i leiligheten hans. De drar sammen dit og Ilse blir gjemt hos ham. Der gjemmer hun seg i mange dager. Etter en stund blir Ilse send videre med en drosje. Hun ender opp i et hus ute på landet. Der skulle hun være trygg.

Skipet het Donau. Fremme på land venter et tog på dem. Moren, Sonja, Miriam og alle de andre kvinnene blir presset sammen i flere vogner. Det er så trangt at de må stå oppreist. Det var en lang togtur også. Når de endelig er fremme, er det første de møter et skilt der det står Auschwitz.  

Alle menn får beskjed om å gå til venstre, kvinner og barn til høyre. Alle menn skulle arbeide på arbeidsleir. Isak Stern ser på fangene som var der fra før. Tynne, med stripete fangeskjorter. Som skjeletter. Han vet han kommer til å være der lenge. Kanskje til han også ser slik ut.

Jentene får vite at de skal kle av seg alle klærne. De skal få ta en dusj. Alle de nakne kroppene blir sendt inn i et stort, tomt rom. Det eneste som finnes der inne er dusjhoder på veggene. Dørene smeller igjen, og de står der i mørket og venter på at vannet skal begynne å renne. Men det kommer aldri. 

Det står ikke direkte i boka, men jeg vet at det som kom istedet for vannet, var gass. En giftig gass som drepte dem alle. Jeg syns det var bra at forfatteren ikke sa det rett ut. Man skjønner hva som kommer til å skje hvis man kjenner historien. Det blir kanskje mer ekte hvis man tenker seg til hva som skjer, istedet for å lese det. Selv om det som skjedde var fælt uansett. 

Ilse er voksen. Hun kommer hjem igjen etter alle årene på flukt. Utenfor bygården hennes møter hun naboen hennes. Han forteller at noen andre har flyttet inn i den gamle leiligheten hennes. Hun ser opp på vinduet hennes. Mørkt. Så ser hun bort på vinduet til Hermann. Der er han. Han vinker til henne. Hun vinker tilbake. 

Vel, det var det. Jeg likte boka veldig godt. Jeg syns den var godt skrevet og med en god historie. En forferdelig historie, egentlig. Og det at den er basert på fakta, gjør den enda bedre. Det er nesten vanskelig å tro at mye av dette faktisk skjedde. Uansett, så anbefaler jeg boka på det sterkeste. Jeg fortalte om den til min mor, og nå leser hun den også.

Kilde: www.encyclopediaofukraine.com

Kilde: wp.lehman.edu

Kilde: www.mirror.co.uk

Kilde: www.wrecksite.eu