Slutten av "Jeg kan se i mørket"

Slutten var ikke veldig overraskende, men ikke slik jeg trodde den ville bli. Hovedkarakteren, Riktor, er en ufyselig sykepleier fra helvete, som torturerer gamle og drepte en alkoholiker han møtte i parken. Han blir anklagd for mord på en gammel dame på sykehjemmet, noe han faktisk ikke hadde gjort. Mye av boken handler om at han prøver å vise sin uskyld. Mens han tilbringer sin tid i varetekt, faller han for Margareth, kjøkkenhjelpen i fengselet. Han fantaserer om hvor fint et liv de kunne hatt sammen.

Når saken hans endelig kommer for retten, blir han frikjent fra mordet på den gamle damen, men dømt til ett års fengsel for mishandling av de eldre og syke. Mot slutten trodde jeg Riktor kom til å få det slik han ville. At han skulle sone sitt år i fengsel ferdig, bli sammen med Margareth og leve det livet han ville. Til tross for alt han gjorde og hvor slem han kunne være, kom jeg til å like ham. Jeg ville at ting skulle gå hans vei, at han skulle få en lykkelig slutt han også. Man kan liksom forstå ham. Ikke at det han gjorde var rett, men vi skjønner hvordan han tenker og hvorfor han gjorde det han gjorde. Man skjønner at det er noe som feiler han og at han ikke kan gjøre noe med det. Men så klart ble jeg lettet da liket etter alkoholikeren ble funnet i hagen til Riktor, og han ble dømt for et drap han faktisk hadde begått. Hans eneste trøst i fengsel, Margareth, var heller ikke der lenger. Hun hadde flyttet. Sannheten kom frem likevel og rettferdigheten vant. Det likte jeg. Men Riktor mistet ikke håpet. Det siste han tenker, de siste ordne i boka er: «Alle får en sjanse til, og jeg skal ut igjen til menneskene. Med mitt forstyrrede sinn, mine svarte tanker og mitt hjerte av sten.»

Fortellermåten

Handlingen i "Jeg kan se i mørket" blir fortalt i kronologisk rekkefølge. Den blir fortalt i jeg-person fra Riktors perspektiv. Det er mange skildringer i boka. Vi går inn i Riktors hode og får se ting slik han ser dem. Han bruker sammenligninger og metaforer for å skildre ting han ser eller opplever. Dette er noe Karin Fossum er svært flink til, mener jeg. Et eksempel på dette er hvordan Riktor beskriver hun han er forelsket i. "Engelen Anna, den gode feen" og han beskriver henne med sammenligninger som "Lepper røde som kirsebær, hals som en svane, et blikk liksom ovenfra og ned, med et lite glimt". Fossum bruker mange sammenligninger gjennom hele boken. "Jeg slo ham én gang i hodet med alt jeg hadde av krefter, det kjentes som å kakke et digert egg" og "huden hennes er trukket stramt over leddene, de synlige årene gjøre henne grønnaktig blek, og hun er mager som en kvist". Hun skriver slik at det er lett å se det for seg. Gjør det lettere for leseren å skape seg et bilde. Særlig personene i boken er nøyaktig og detaljert beskrevet, med bruk av mange adjektiv. Som for eksempel "Unger skal være runde, rosa og varme, mjuke som gummi og fulle av tindrende liv."

Boken består for det meste av skildringer og referat, siden det er tankene til Riktor vi leser. Men selvfølgelig består den også av replikker innimellom. 

Ny Bok!

Jeg har valgt boken "Jeg kan se i mørket" av Karin Fossum. Jeg leste mye av henne for noen år siden, så jeg tenkte det ville vært gøy å lese litt av henne igjen.

Boka handler om den ensomme Riktor som arbeider på et sykehjem. Man skulle tro han er en vanlig mann. Stillfarende og høflig. Men han er rett og slett "sykepleieren fra helvete". Allerede i begynnelsen sier Riktor selv: "Det bor en ond liten satan i mitt indre". Når ingen ser ham, lugger han pasientene i håret og klyper dem bak ørene. "Å klype Nelly Friis bak ørene så hun får blåmerker der ingen kan se det, får min egen, oppdemmende frustrasjon, min egen angst og sorg, til å renne ut fra kroppen som verk fra et sår". Han hiver medisinen deres i do og kjører injeksjoner inn i madrassene. "Denne pinen, som jeg er ansvarlig for, gir meg en følelse av fortvilelse og fryd". Han forteller at han egentlig ikke forstår hvordan man oppfører seg i forhold til andre mennesker, han bare hermer etter hva de andre gjør. Veldig spesiell type.