Slutten av "Jeg kan se i mørket"

Slutten var ikke veldig overraskende, men ikke slik jeg trodde den ville bli. Hovedkarakteren, Riktor, er en ufyselig sykepleier fra helvete, som torturerer gamle og drepte en alkoholiker han møtte i parken. Han blir anklagd for mord på en gammel dame på sykehjemmet, noe han faktisk ikke hadde gjort. Mye av boken handler om at han prøver å vise sin uskyld. Mens han tilbringer sin tid i varetekt, faller han for Margareth, kjøkkenhjelpen i fengselet. Han fantaserer om hvor fint et liv de kunne hatt sammen.

Når saken hans endelig kommer for retten, blir han frikjent fra mordet på den gamle damen, men dømt til ett års fengsel for mishandling av de eldre og syke. Mot slutten trodde jeg Riktor kom til å få det slik han ville. At han skulle sone sitt år i fengsel ferdig, bli sammen med Margareth og leve det livet han ville. Til tross for alt han gjorde og hvor slem han kunne være, kom jeg til å like ham. Jeg ville at ting skulle gå hans vei, at han skulle få en lykkelig slutt han også. Man kan liksom forstå ham. Ikke at det han gjorde var rett, men vi skjønner hvordan han tenker og hvorfor han gjorde det han gjorde. Man skjønner at det er noe som feiler han og at han ikke kan gjøre noe med det. Men så klart ble jeg lettet da liket etter alkoholikeren ble funnet i hagen til Riktor, og han ble dømt for et drap han faktisk hadde begått. Hans eneste trøst i fengsel, Margareth, var heller ikke der lenger. Hun hadde flyttet. Sannheten kom frem likevel og rettferdigheten vant. Det likte jeg. Men Riktor mistet ikke håpet. Det siste han tenker, de siste ordne i boka er: «Alle får en sjanse til, og jeg skal ut igjen til menneskene. Med mitt forstyrrede sinn, mine svarte tanker og mitt hjerte av sten.»