Slutten av "Jeg kan se i mørket"

Slutten var ikke veldig overraskende, men ikke slik jeg trodde den ville bli. Hovedkarakteren, Riktor, er en ufyselig sykepleier fra helvete, som torturerer gamle og drepte en alkoholiker han møtte i parken. Han blir anklagd for mord på en gammel dame på sykehjemmet, noe han faktisk ikke hadde gjort. Mye av boken handler om at han prøver å vise sin uskyld. Mens han tilbringer sin tid i varetekt, faller han for Margareth, kjøkkenhjelpen i fengselet. Han fantaserer om hvor fint et liv de kunne hatt sammen.

Når saken hans endelig kommer for retten, blir han frikjent fra mordet på den gamle damen, men dømt til ett års fengsel for mishandling av de eldre og syke. Mot slutten trodde jeg Riktor kom til å få det slik han ville. At han skulle sone sitt år i fengsel ferdig, bli sammen med Margareth og leve det livet han ville. Til tross for alt han gjorde og hvor slem han kunne være, kom jeg til å like ham. Jeg ville at ting skulle gå hans vei, at han skulle få en lykkelig slutt han også. Man kan liksom forstå ham. Ikke at det han gjorde var rett, men vi skjønner hvordan han tenker og hvorfor han gjorde det han gjorde. Man skjønner at det er noe som feiler han og at han ikke kan gjøre noe med det. Men så klart ble jeg lettet da liket etter alkoholikeren ble funnet i hagen til Riktor, og han ble dømt for et drap han faktisk hadde begått. Hans eneste trøst i fengsel, Margareth, var heller ikke der lenger. Hun hadde flyttet. Sannheten kom frem likevel og rettferdigheten vant. Det likte jeg. Men Riktor mistet ikke håpet. Det siste han tenker, de siste ordne i boka er: «Alle får en sjanse til, og jeg skal ut igjen til menneskene. Med mitt forstyrrede sinn, mine svarte tanker og mitt hjerte av sten.»

Fortellermåten

Handlingen i "Jeg kan se i mørket" blir fortalt i kronologisk rekkefølge. Den blir fortalt i jeg-person fra Riktors perspektiv. Det er mange skildringer i boka. Vi går inn i Riktors hode og får se ting slik han ser dem. Han bruker sammenligninger og metaforer for å skildre ting han ser eller opplever. Dette er noe Karin Fossum er svært flink til, mener jeg. Et eksempel på dette er hvordan Riktor beskriver hun han er forelsket i. "Engelen Anna, den gode feen" og han beskriver henne med sammenligninger som "Lepper røde som kirsebær, hals som en svane, et blikk liksom ovenfra og ned, med et lite glimt". Fossum bruker mange sammenligninger gjennom hele boken. "Jeg slo ham én gang i hodet med alt jeg hadde av krefter, det kjentes som å kakke et digert egg" og "huden hennes er trukket stramt over leddene, de synlige årene gjøre henne grønnaktig blek, og hun er mager som en kvist". Hun skriver slik at det er lett å se det for seg. Gjør det lettere for leseren å skape seg et bilde. Særlig personene i boken er nøyaktig og detaljert beskrevet, med bruk av mange adjektiv. Som for eksempel "Unger skal være runde, rosa og varme, mjuke som gummi og fulle av tindrende liv."

Boken består for det meste av skildringer og referat, siden det er tankene til Riktor vi leser. Men selvfølgelig består den også av replikker innimellom. 

Ny Bok!

Jeg har valgt boken "Jeg kan se i mørket" av Karin Fossum. Jeg leste mye av henne for noen år siden, så jeg tenkte det ville vært gøy å lese litt av henne igjen.

Boka handler om den ensomme Riktor som arbeider på et sykehjem. Man skulle tro han er en vanlig mann. Stillfarende og høflig. Men han er rett og slett "sykepleieren fra helvete". Allerede i begynnelsen sier Riktor selv: "Det bor en ond liten satan i mitt indre". Når ingen ser ham, lugger han pasientene i håret og klyper dem bak ørene. "Å klype Nelly Friis bak ørene så hun får blåmerker der ingen kan se det, får min egen, oppdemmende frustrasjon, min egen angst og sorg, til å renne ut fra kroppen som verk fra et sår". Han hiver medisinen deres i do og kjører injeksjoner inn i madrassene. "Denne pinen, som jeg er ansvarlig for, gir meg en følelse av fortvilelse og fryd". Han forteller at han egentlig ikke forstår hvordan man oppfører seg i forhold til andre mennesker, han bare hermer etter hva de andre gjør. Veldig spesiell type.

Bloggprosjektet vårt 

Jeg syns bloggprosjektet har vært kjempefint. Jeg elsker jo å lese, så det var ingen problem. Jeg fikk også muligheten til å tenke mer gjennom boka, reflektere litt over hva jeg leste. Hva handlet egentlig boka om? Vanligvis leser jeg ei bok og legger den bort etterpå. Nå fikk jeg arbeidet litt med den etter at jeg hadde lest den. Det var fint, syns jeg. Jeg håper på flere prosjekter som dette i framtida:-) 

Mitt inntrykk av boka

Jeg likte "Nærmere høst" veldig godt. Mest på grunn av at den handlet om en jødefamilie fra Norge og hva som skjedde med dem under krigen. Den var spennende og lærerik på samme tid, og den fikk meg til å tenke på hvor godt vi egentlig har det i dag. I begynnelsen av boka, visste jeg ikke at hovedpersonen og familien hennes var jøder. Og bortsett fra årstallet, var det ikke så mye som røpet at det var krig. Slike ting kom liksom frem gradvis i historien, og det likte jeg.
En person som gjorde inntrykk på meg, var storesøsteren til Ilse. Hun het Sonja og var 19 år. Jeg ble bare overrasket hvor moden hun var, og hvor mye ansvar hun tok i familien. I starten var alt hun tenkte på familien og den nye jobben hennes. Hun bekymret seg alltid for familien og ønsket alltid at de skulle ha det bra. Den nye jobben hennes var på et teater der hun skulle sy kostymer. Hun ønsket den fordi hun syns det hørtes spennende ut, men også for å tjene penger til mat.
Da faren ble arrestert, ble moren helt knust og helt fjern. Da var det Sonja som tok morsrollen. Det var hun som laget mat, passet på Ilse og Miriam og holdt leiligheten i stand. Og når de selv ble hentet, var det hun som passet på å få med seg mat og alt annet de trengte. Det var hun som passet på lillesøsteren og moren gjennom hele reisen til Auschwitz. Jeg vet ikke om jeg kunne klart noe slikt. Være så redd selv, se moren min enda reddere, men fortsatt ta ansvar og passe på de andre. Hun var så ung, men likevel så moden. Men så må jeg jo huske at dette er en helt annen til, Det var nok mye som var annerledes fra i dag.

Slutten på "Nærmere høst" (Spoiler alert!)

Vel, det var slutten på enda en god bok. Jeg tenkte jeg skulle fortelle dere om hvordan den ender. Dere som leser dette og ikke vil vite slutten må bare slutte å lese med en gang. Uansett...Det siste jeg skrev var at faren var blitt arrestert av to politimenn, og jentene var blitt latt til seg selv. Etter det skulle vi tro ting skulle gå bedre. Ilse kommer i kontakt med Hermann igjen. Det er da én bra ting. En kveld tar han henne med på skitur i skogen. De går seg bort og finner en hytte de kan overnatte i. Men i mellomtiden hjemme ho Ilse, går det ikke så bra. Sonja, storesøsteren, ligger våken i senga og bekymrer seg for Ilse som enda ikke er kommet hjem. Så banker det på døra. Flere politimenn. De forteller dem at de skal pakke ned det aller mest nødvendige og mat for fire dager. Moren klarer ikke gjøre stort, så Sonja må ta ansvar. Hun finner noe å pakke i, samtidig som hundre spørsmål dukker opp i hodet hennes. Hvor skal vi? Kommer vi tilbake? Hvor er Ilse? Må vi virkelig forlate henne? Politimennene ber dem om å skynde seg. Så er de klare og blir dratt med i en drosje. Uten Ilse.

De blir satt av i havna, hvor et stort skip er lagt til. Det er mange flere folk der. Mødre og barn. Alle jøder. Etter en stund kommer også flere menn. Blant dem er også faren deres, Isak. De får bare noen få minutter med ham før de blir kommandert ombord på båten. Kvinner og barn separert fra menn. Reisen varer i fire dager. 

Ilse og Hermann finner veien tilbake neste morgen og drar hjem igjen. Ilse forbereder seg på mye kjeft fra moren, etter at hun dro etter en krangel og ikke kom hjem igjen. Men hun kommer hjem til en tom og låst leilighet. De skjønne ingenting. Moren til Hermann advarer dem og gjemmer dem i leiligheten. Hun forteller dem om hvordan politiet hadde tatt resten av familien Stern og nå var på leting etter henne også. Hermann vet hva han må gjøre. Hans såkalte "kunstlærer" som hjalp jøder som Ilse å komme seg unna, han hadde sikkert et rom ledig for henne i leiligheten hans. De drar sammen dit og Ilse blir gjemt hos ham. Der gjemmer hun seg i mange dager. Etter en stund blir Ilse send videre med en drosje. Hun ender opp i et hus ute på landet. Der skulle hun være trygg.

Skipet het Donau. Fremme på land venter et tog på dem. Moren, Sonja, Miriam og alle de andre kvinnene blir presset sammen i flere vogner. Det er så trangt at de må stå oppreist. Det var en lang togtur også. Når de endelig er fremme, er det første de møter et skilt der det står Auschwitz.  

Alle menn får beskjed om å gå til venstre, kvinner og barn til høyre. Alle menn skulle arbeide på arbeidsleir. Isak Stern ser på fangene som var der fra før. Tynne, med stripete fangeskjorter. Som skjeletter. Han vet han kommer til å være der lenge. Kanskje til han også ser slik ut.

Jentene får vite at de skal kle av seg alle klærne. De skal få ta en dusj. Alle de nakne kroppene blir sendt inn i et stort, tomt rom. Det eneste som finnes der inne er dusjhoder på veggene. Dørene smeller igjen, og de står der i mørket og venter på at vannet skal begynne å renne. Men det kommer aldri. 

Det står ikke direkte i boka, men jeg vet at det som kom istedet for vannet, var gass. En giftig gass som drepte dem alle. Jeg syns det var bra at forfatteren ikke sa det rett ut. Man skjønner hva som kommer til å skje hvis man kjenner historien. Det blir kanskje mer ekte hvis man tenker seg til hva som skjer, istedet for å lese det. Selv om det som skjedde var fælt uansett. 

Ilse er voksen. Hun kommer hjem igjen etter alle årene på flukt. Utenfor bygården hennes møter hun naboen hennes. Han forteller at noen andre har flyttet inn i den gamle leiligheten hennes. Hun ser opp på vinduet hennes. Mørkt. Så ser hun bort på vinduet til Hermann. Der er han. Han vinker til henne. Hun vinker tilbake. 

Vel, det var det. Jeg likte boka veldig godt. Jeg syns den var godt skrevet og med en god historie. En forferdelig historie, egentlig. Og det at den er basert på fakta, gjør den enda bedre. Det er nesten vanskelig å tro at mye av dette faktisk skjedde. Uansett, så anbefaler jeg boka på det sterkeste. Jeg fortalte om den til min mor, og nå leser hun den også.

Kilde: www.encyclopediaofukraine.com

Kilde: wp.lehman.edu

Kilde: www.mirror.co.uk

Kilde: www.wrecksite.eu

"Nærmere høst" så langt :-)

Jeg tenkte jeg skulle fortelle litt om handlinga i boka så langt. Vel, den handler om Ilse og hennes familie på fem. Ilse på 15, Mor, far, storesøster, Sonja, på 19 og lillesøster, Miriam, på 5. De er jøder og lever i Norge på tiden under andre verdenskrig. De har det ikke så lett på grunn av krigen. Det er ikke så mye mat i butikkene og skredderbutikken til faren går ikke så bra. Folk skriver stygge ord om dem på butikkvinduene fordi de er jøder, noe som faren prøver å skjule for døtrene. Men dette er ikke det som står i hodet på Ilse. Hun er nemlig forelsket i nabogutten, Hermann. Han inviterte henne på kino, men møtte aldri opp. Hun tenker på ham hele tiden. Hermann er begynt på kunstmalerkurs hos en kunstmaler, men han skjuler noe.

Situasjonen blir ikke bedre for familien Stern, som de heter. En mandags morgen kommer det to politimenn på døra deres. De var kommet for å arrestere faren, Isak Stern. De forklarer at de har fått ordre om å arrestere alle jødiske menn over 15 år. De får ikke vite hvorfor. De tar med seg faren, og jentene er alene. Det blir bare verre og verre. Butikken til faren stenges, moren blir gal og sover hele tiden. Jentene må stort sett klare seg selv. 

Jeg syns det er spennende. Det er viktig å vite litt om konteksten her. Litt om hvordan det var å være jøde i Norge under andre verdenskrig og hvorfor det var slik.















Jødehat malt på butikken til en jødisk skredder i Oslo tidlig i 1942.
Hentet fra:
http://no.wikipedia.org/wiki/J%C3%B8der_i_Norge