torsdag 9. april 2015

Fortellermåten

Handlingen i "Jeg kan se i mørket" blir fortalt i kronologisk rekkefølge. Den blir fortalt i jeg-person fra Riktors perspektiv. Det er mange skildringer i boka. Vi går inn i Riktors hode og får se ting slik han ser dem. Han bruker sammenligninger og metaforer for å skildre ting han ser eller opplever. Dette er noe Karin Fossum er svært flink til, mener jeg. Et eksempel på dette er hvordan Riktor beskriver hun han er forelsket i. "Engelen Anna, den gode feen" og han beskriver henne med sammenligninger som "Lepper røde som kirsebær, hals som en svane, et blikk liksom ovenfra og ned, med et lite glimt". Fossum bruker mange sammenligninger gjennom hele boken. "Jeg slo ham én gang i hodet med alt jeg hadde av krefter, det kjentes som å kakke et digert egg" og "huden hennes er trukket stramt over leddene, de synlige årene gjøre henne grønnaktig blek, og hun er mager som en kvist". Hun skriver slik at det er lett å se det for seg. Gjør det lettere for leseren å skape seg et bilde. Særlig personene i boken er nøyaktig og detaljert beskrevet, med bruk av mange adjektiv. Som for eksempel "Unger skal være runde, rosa og varme, mjuke som gummi og fulle av tindrende liv."
Boken består for det meste av skildringer og referat, siden det er tankene til Riktor vi leser. Men selvfølgelig består den også av replikker innimellom. 

1 kommentar:

  1. Du bruker gode eksempler fra boka for å underbygge det du sier! Jeg er enig med deg i at Karin Fossum ved å bruke sammenligning og metafor får fram sider ved personene på en god måte. Språket blir mer levende, og det er lettere å leve seg inn i handlingen.

    SvarSlett